Unge afghanske flyktninger – nå må jeg si ifra!

Hei Erna!

Siden oktober 2015 har jeg vært representant (også kjent som verge) for noe over 30 enslige mindreårige asylsøkere, flesteparten av dem unge afghanere. Jeg følte meg stolt som verge da du snakket om behovet for verger i nyttårstalen din i 2015. Jeg er ikke så veldig stolt lenger. Jeg har flere ganger begynt på å skrive en e-post til deg, men etterpå lagt den bort, og tenkt at det ikke hjelper. Men nå har jeg bestemt meg. Det er en av mine oppgaver som representant å la disse barnas stemme bli hørt. Jeg ser hva som skjer, og det har skjedd før, og nå må jeg si ifra.

Jeg vet at du ikke kan gå inn i enkeltsaker, og det vil jeg heller ikke at du skal gjøre. Men jeg kan fortelle deg om mange enkeltsaker. Det som skjer i dag, særlig med unge afghanere, er et stort overgrep, som vil merke de for resten av livet. Det vil også merke meg og mange andre representanter og verger, mottaksansatte, saksbehandlere i UDI, og ikke minst tror jeg både vi og andre land i verden vil få en stor ripe i lakken, og sitte igjen med et ettermæle vi ikke kan være stolte av.

Alle roper varsku, nå er det på tide å snu.

Unge afghanere, som sier de er enslige mindreårige blir merket som overårige av en medisinsk aldersundersøkelse som det er rettet stor kritikk mot. UDI «skjuler» seg bak at den endelige aldersvurderingen baserer seg på en helhetsvurdering av alle opplysninger i saken, hvor det hevdes at den medisinske aldersundersøkelsen bare er ett av flere momenter. Jeg har fortsatt tilgode å se en sak hvor «andre momenter» blir vektlagt i noen særlig grad. Tvert i mot opplever både jeg og andre verger at UDI ikke fester lit til noen andre opplysninger, i de tilfeller hvor aldersundersøkelsen mener noe annet. Når forvaltningen sier noe om hvordan de behandler sakene, sier de alltid at det er en helhetsvurdering. Jeg og mange andre verger med meg kjenner oss ikke igjen i den beskrivelsen, og da er det vår jobb å gi de ansvarlige beskjed. Jeg gir deg derfor beskjed nå.

I andre saker, som for meg fremstår som sammenliknbare, virker det helt tilfeldig om en ung asylsøker er sendt til en slik aldersundersøkelse eller ikke, og nesten å anse som «bingo» om han får bli i Norge, eller blir stemplet som 5 år eldre enn hva han sier at han er.

Unge gutter er på en ny reise ut i Europa. De flykter ikke lenger fra hjemlandenene sine, men fra Norge! De er livredde for å bli sendt tilbake til Afghanistan. Dette gjør at de flykter fra Norge, med bil, båt, buss og tog, og tilbake til andre land i Europa hvor jungeltelegrafen sier at det er sannsynlig at de kan få opphold. Dette gjelder ikke bare de som har fått avslag på sin asylsøknad i norge med en beskjed om at de er over 18 år, men også de som er blitt ansett som mindreårige, som har fått en begrenset tillatelse frem til sin 18-årsdag.

Tyskland, Frankrike, Spania, Italia. Guttene det er snakk om – de fleste av dem – har nå vært i Norge over et år. De rømmer til disse landene i Europa, med et håp om at de kan få trygghet der. Andre land har gjort nye vurderinger av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, eksempelvis Sverige, hvor det er bestemt at afghanske asylsøkere med avslag kan få prøve saken sin på nytt (desember 2016 https://www.migrationsverket.se/Om-Migrationsverket/Nyhetsarkiv/Nyhetsarkiv-2016/2016-12-08-Forsamrat-sakerhetslage-i-Afghanistan.html ). Det later til at Norge igjen henger etter – akkurat som vi gjorde før din regjering sørget for at Segway ble tillatt også i Norge, noen år etter vårt naboland.

 Jeg må be deg og din regjering om å se på hva som skjer, og å sørge for å få stoppet det. For å kunne se hva som skjer kan det hende dere må se på enkeltsakene. Det er nemlig mange, mange enkeltsaker som nå danner et grusomt totaltbilde for de unge afghanerne. Det er unge mennesker vi ødelegger. Margreth Olin har utførlig dokumentert hvordan midlertidighet og usikkerhet for fremtiden påvirker disse unge guttene i filmen «De Andre». Regjeringens asylpolitikk bygger nå opp til muligheten for en ny storfilm, vi kan like godt kalle den «De andre II», for i mitt syn er det nøyaktig det samme som skjer, som Olin utførlig dokumenterte i sin film i 2012:«I 2009 innførte den norske regjeringen flere tiltak for å begrense innvandringen. Et av tiltakene var å gi enslige asylsøkende barn midlertidige oppholdstillatelser. De skal returneres til opprinnelseslandet når de fyller 18 år. I Norge har barnevernet omsorgsansvaret for barn uten nære omsorgspersoner. Dette gjelder ikke for enslige asylsøkende barn mellom 15 og 18 år.»

Vær så snill å lytte, Erna. Jeg forteller deg gjerne mer om enkeltsakene, men jeg kan ikke love deg at jeg klarer å holde tårene tilbake. Når barn og unge mennesker forteller at de rømmer fra Norge for å sove ute på gaten i Frankrike eller Italia, klarer jeg ikke å holde tårene tilbake.

Jeg vet at vi også må holde hodet kaldt, og at signalene vi sender ut i verden om vår asylpolitikk er viktige. Jeg klarer imidlertid ikke å sitte å se på hva som skjer, uten å kunne si at jeg prøvde å gi beskjed til de som var ansvarlige. Jeg er forresten ingen godhetstyrann, men jeg er blitt kjent med mange unge mennesker som må gjennomleve sin livs vanskeligste tid på nytt i Norge. Det burde vi holdt oss for gode til.

Håper på å høre fra deg.

Med vennlig hilsen
Daniel Dale Laabak
representant/verge

(Dette brevet ble sendt på e-post til Erna Solberg den 30.01.2017. Innledningen i brevet, samt skrivefeil er endret/rettet etter at brevet ble sendt. SMK har sendt brevet videre til Justisdepartementet.)