«18»-åring på rømmen

Rundt klokka 16:00 landet jeg på Gardermoen. Jeg visste at to afghanere som etter egne opplysninger er 17 år skulle deporteres og sendes ut og tilbake til Kabul med Turkish Airlines rute til Istanbul klokka 17:55. Siden jeg allerede var innenfor sikkerhetskontrollen tenkte jeg å møte de for å ta farvel. Klokken nærmer seg 17, og fortsatt ingen å se ved Schengen-kontrollen.

Kanskje tar de bakveien, tenkte jeg. I bagasjehallen hadde bagasjen fra mitt fly fra Nice forlengst kommet.

Ved nedgangen til spor 3 står en politikvinne. Like bortenfor en politimann. Hun gransker meg når jeg går forbi og jeg glaner tilbake. Tar rulletrappa opp igjen, og jeg tenker: kanskje det har skjedd noe.

Jeg overhører en samtale mellom den unge politikvinnen som har PB3 distinksjoner og den unge vekteren, som er på vei hjem fra jobb. Med flørtende blikk og lure smil snakker de om hva politiet ser etter. Det er jo ingen som vet eller bryr seg om politibetjenten bryter taushetsplikten sin om en utlending som skulle sendes ut.

Med store typer skriver Romerikes Blad noe senere at det søkes med store styrker etter den 18 år gamle afghaneren som har stukket av fra Politiet. Først når jeg sitter på toget til Oslo får jeg med meg tweeten fra Øst Politidistrikt. Capsen jeg hadde på hodet var antakelig årsaken til at jeg ble beglodd, siden gutten som hadde rømt også ble beskrevet med mulig caps på hodet.

Gutten som har rømt var livredd for å bli sendt tilbake til Afghanistan, men verken UDI eller UNE trodde på historien hans.

I kveld har jeg kjørt frem og tilbake på Gardermovegen mellom flyplassen og Jessheim og ropt navnet hans, men fånyttes. Nå vet ingen hvor han er. Uten mobiltelefon, uten penger og uten nettverk. Han flykter fra «trygge» Norge.

Og jeg bare skammer meg.

Skal jeg komme tilbake nå? Er det trygt?

Søknadsfristen for «Oktoberbarna» utløp den 02.05. I følge VG var det etter søknadsfristens utløp 139 enslige mindreårige som får behandlet sine saker på nytt.

En tredjedel av disse søkerne oppholdt seg på det tidspunktet fortsatt i Norge.

Det var imidlertid 390 søknader om en ny behandling. 251 ungdommer som søkte om ny behandling hadde altså ikke rett på ny behandling. For å ha rett på ny behandling måtte nemlig tre hovedkriterier være oppfylt. Et så stort antall søknader mot et relativt lite antall søknader som UDI vil realitetsbehandle vitner om at mange av ungdommene ikke har forstått vedtakene sine. Det er ikke rart – mange voksne støttepersoner, representanter og verger har heller ikke forstått en del av vedtakene – særlig i de sakene hvor UNE har hatt en annen oppfatning enn UDI når det gjelder punktet om internflukt.

I helgen var jeg i Paris. Der møtte jeg flere ungdommer som hadde søkt om ny behandling i Norge, som spurte meg om jeg kunne hjelpe dem med å undersøke status i sakene deres. En av ungdommene ringte selv til UDI. Der fikk han beskjed om at saken ikke var ferdig behandlet, men at han kunne komme tilbake til Norge for å få saken ferdig behandlet. -«Men jeg er så redd for at de skal sende meg til Afghanistan hvis jeg reiser tilbake», sa han.

I Justis- og beredskapsdepartementets rundskriv G-03/2018 fremgår det av punkt. 4.1 at retten til å få en ny behandling også inkluderer de som befinner seg i utlandet, som ikke har fått en oppholdstillatelse i et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet:

Utlendinger som befinner seg i utlandet
Departementet presiserer at utlendinger som befinner seg i utlandet, fordi de har forlatt Norge på egenhånd eller har blitt uttransportert, skal være omfattet av retten til ny vurdering, jf. utlf. § 8-8 a første ledd tredje punktum. Dette gjelder likevel ikke utlendinger som har fått oppholdstillatelse i et annet land som deltar i Dublinsamarbeidet, jf. utlf. § 8-8 a tredje ledd bokstav a. Det presiseres at de som har søkt om oppholdstillatelse i et annet Dublin-land, men som ennå ikke har fått avgjort søknaden, er omfattet av retten til ny vurdering. Det samme gjelder de som ev. har fått avslag på sin søknad om oppholdstillatelse i annet Dublin-land.
I utlf. § 8-8 a første ledd slås det fast at ny søknad kan fremsettes fra utlandet.

Videre fremgår det av pkt. 4.2 i det samme rundskrivet at utlendingsmyndighetene i utgangspunktet bør behandle saken mens utlendingen fortsatt befinner seg i utlandet:

Utlendinger som befinner seg i utlandet
For utlendinger som befinner seg i utlandet, bør utgangspunktet være at utlendingsmyndighetene behandler saken mens utlendingen fortsatt er i utlandet. Utlendingsmyndighetene kan imidlertid vurdere konkret om det i den enkelte sak er nødvendig at utlendingen er fysisk tilstede, for eksempel for å kunne foreta nytt intervju eller for å delta i nemndmøte med personlig fremmøte, og ev. hente vedkommende tilbake til Norge.

UDI har i sitt eget rundskriv 2018-001 lagt opp til det samme i punkt 5:

5. Realitetsbehandling
En stor andel av de som har rett til ny behandling etter utlendingsforskriften § 8-8 a, har oppholdt seg utenfor Norge eller på ukjent adresse. Det er derfor behov for særskilte rutiner for denne gruppen.
For søkere som befinner seg i utlandet er utgangspunktet at UDI skal behandle søknaden mens søkeren fortsatt er i utlandet, se punkt 4.2 i G-03/2018.

Som veiledning til støttepersoner og til søkerne selv, har UDI laget egne nettsider for denne gruppen, hvor det samme som fremgår av rundskrivene fremgår – nemlig at «Du skal ikke reise til Norge» og at «Du har ingen garanti for at du får opphold i Norge hvis du velger å reise til Norge før UDI har gitt deg et vedtak der det står at du får opphold.»:
Nå viser det seg imidlertid at UDI ber alle ungdommene som befinner seg i et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet om å komme tilbake til Norge før de kan få svar på sin søknad om ny behandling. Dette fremgår verken av rundskriv eller regelverk. Ungdommene er livredde for å bli deportert til Afghanistan hvis de igjen kommer tilbake til Norge, uten å først vite at de skal få bli her.
For at UDI skal kunne ferdigbehandle den nye søknaden, må de nemlig ta nye fingeravtrykk av søkeren. Årsaken til dette er at nye fingeravtrykk er den eneste måten UDI kan undersøke om søkeren faktisk har fått opphold i et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet eller ikke.
Samtidig som utlendingsmyndighetene forbereder rutiner og prosesser for at ungdommene skal kunne komme tilbake til Norge tikker klokken. Én av guttene var på intervju i Frankrike i forrige uke. Han har rett på ny behandling i Norge, men dersom han har «uflaks» og får svar i Frankrike før Norge er ferdige med sin saksbehandling som for tiden har ugrunnet opphold, mister han retten til å få oppholdstillatelse i Norge.
Jeg forstår godt forvaltningens utfordring: Departementet har lagt opp til rutiner i sitt rundskriv som ikke praktisk talt er etterlevbare. UDI har kopiert det inn i sitt eget rundskriv. Det er snart 5 måneder siden rundskrivet trådte i kraft, og fortsatt jobber de med å finne ut av hvordan de skal håndtere sakene. Norge kan ikke gi opphold til noen uten å ta fingeravtrykk på nytt, det er ikke praktisk mulig. Men hvordan skal ungdommene forstå dette? Og hva skal jeg svare, når en 18-åring i Paris spør meg: «Daniel, er det riktig, er det trygt for meg å reise tilbake nå? Kan du love meg at Norge ikke deporterer meg til Afghanistan»?

Oktoberbarna – et spill for galleriet: En appell til stortingsrepresentanter

Appell til stortingsrepresentanter og politiske partier på Stortinget: En enkel gjennomgang av hvor dere har feilet – og hva dere må rette opp i når det kommer til behandlingen av «Oktoberbarna».

Den 14.11.2017 fattet Stortinget følgende vedtak med 66 mot 44 stemmer:

Vedtak 25
Stortinget ber regjeringen sørge for at alle saker med vedtak fra og med 1. oktober 2016 og frem til i dag, som gjelder enslige mindreårige asylsøkere som er henvist til internflukt og som har fått midlertidig opphold, blir vurdert på nytt. Instruks GI-02/2017 – Instruks om praktisering av utlendingsloven § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-8 – enslige, mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år som kan henvises til internflukt, oppheves med virkning for vurderingen av disse sakene. Endringen, om at mangel på omsorgspersoner, nettverk og/eller ressurser til å etablere seg i internfluktområdet skal ha betydning ved vurderingen av om det for enslige mindreårige asylsøkere skal gis ordinær tillatelse etter utlendingsloven § 38, skal gis virkning for vurderingen av disse sakene.

Endelig hadde politikerne tatt til fornuft. De hadde forstått at en rekke unge asylsøkere, primært afghanere, hadde fått urimelige vedtak fra UDI og UNE etter at man fjernet rimelighetsvilkåret ved henvisning til internflukt den 01.10.2016.

Basert på Stortingets vedtak denne dagen, sendes det kort tid senere ut et brev om utsatt iverksettelse til alle de som «kan» omfattes av Stortingets vedtak. Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda og Justisdepartementet vet ikke hvem som skal være omfattet av Stortingets vedtak, ut over det som fremkommer av vedtaket. Ungdommene som får brevet øyner et nytt håp. De får rett til å oppholde seg i Norge frem til hvordan sakene deres skal behandles blir nærmere bestemt.

Samtidig som vedtaket fattes i Stortinget, fortsetter flukten fra Norge. Ungdommer som nettopp har blitt 18 år er livredde for å bli sendt tilbake til Afghanistan. De legger ut på en ny flukt i Europa. Til Tyskland, Frankrike, Italia og Spania.

Den 11. desember slår VG opp: 

Forvirring om Aps returstopp: Listhaug har sendt 26 spørsmål til Stortinget

NRK og flere medier får tilgang til Listhaugs brev.  Spørsmålene hun har er:

  1. Hvordan skal vedtaket gjennomføres (forskrift eller instruks)?
  2. Hva skal en ny forskriftsbestemmelse si om betydningen av omsorgspersoner, nettverk og/eller ressurser?
  3. Skal forskriftsbestemmelsen også liste opp andre momenter/sårbarhetskriterier? Eventuelt hvilke?
  4. Skal det skilles klart mellom 16- og 17-åringer?
  5. Hva betyr «alle saker med vedtak fra og med 1. oktober 2016 og frem til i dag»?
  6. Stortingets vedtak omtaler utlendinger som har fått «vedtak» etter 1. oktober 2016. Hvem omfatter dette?
  7. Er utlendinger som har fått formelle avvisningsvedtak av UNE omfattet?
  8. Gjelder Stortingets vedtak også personer som er uttransportert, personer som på annen måte har forlatt Norge og personer som er utvist?
  9. Er personer som har fått oppholdstillatelse i et annet Dublin-land omfattet?
  10. Hva ligger i «som er henvist til internflukt»? Er alle som på et tidspunkt er henvist til internflukt omfattet, enten det er UDI eller UNE som har gjort det?
  11. Omfattes saker hvor utlendingen har bodd hele eller store deler av sitt liv i andre land enn det land vedkommende er statsborger av?
  12. Hvordan skal utlendingsforvaltningen håndtere saker der vurderingen av den generelle sikkerhetssituasjonen har endret seg mellom 1. oktober 2016 og nå?
  13. Hva ligger i «som har fått midlertidig opphold»?
  14. Skal det lages en forskriftsbestemmelse som pålegger utlendingsforvaltningen å behandle saker fra utlandet?
  15. Skal sakene vurderes mens utlendingen fortsatt er i utlandet eller skal han/hun hentes tilbake til Norge?
  16. Skal reiseutgiftene for reise tilbake til Norge dekkes?
  17. Hvilket organ skal behandle sakene; UDI eller UNE?
  18. Skal utlendingsmyndighetene behandle sakene på nytt av eget tiltak eller skal utlendingen selv måtte be om ny vurdering?
  19. Kreves det lov- eller forskriftsendring dersom UDI skal pålegges å ta opp sakene til ny behandling av eget tiltak?
  20. Skal det settes i verk informasjonstiltak for å bidra til at de som er omfattet får vite om muligheten til å få en ny vurdering?
  21. Hvilket tidspunkt skal være utgangspunktet for den nye vurderingen?
  22. Hvilke etterfølgende opplysninger skal man kunne ta med i betraktning i den nye vurderingen?
  23. Hvordan skal innvandringsregulerende hensyn vektlegges?
  24. Skal det settes en frist for å be om ny vurdering? Hva skal fristen i så fall være?
  25. Skal det gis fritt rettsråd (advokat) i forbindelse med ny vurdering?
  26. Skal utkast til lov-/forskriftsendringer eller instruks sendes på høring?

Tillitserklæring om jeg ikke får svar, sier Listhaug til NRK.

Listhaug tolker manglende svar som en tillitserklæring fra Stortinget

Og den 13. desember kommer opposisjonens «tillitserklæring»:

Opposisjonen vil ikke svare på Listhaugs 26 spørsmål om returstopp

Opposisjonens brev til Listhaug
Opposisjonens brev til Listhaug
 Opposisjonen velger altså å ikke svare Listhaug. Hun får frie tøyler.

Stortingets vedtak er i følge Listhaug uklart. Hvem skal være omfattet? Hva skal ligge til grunn for en ny behandling av søknadene deres? Hva ligger det i at disse sakene skal bli «vurdert på nytt»? Den 5. januar spør NTB direktøren i Utlendingsdirektoratet, Frode Forfang, om hva han lurer på, og han svarer slik:

– Det er mange ting. Forslagene i Stortinget var veldig generelt utformet og det reiser mange nye spørsmål, blant annet hvilke grupper som faktisk skal omfattes.

De frie tøylene resulterer i at Justisdepartementet den 25.01.2018 kommer med pressemeldingen – «Oppfølging av Stortingets vedtak om enslige mindreårige asylsøkere». I ikrafttredelsesrundskrivet har departementet lagt føringer for hvordan behandlingen av disse sakene skal foregå. Endringsforskriften gir fasitsvar på de 26 spørsmålene Listhaug hadde til opposisjonen. UDI sitt rundskriv som delvis er unntatt offentlighet gir svar til saksbehandlere i UDI om hvordan de skal behandle sakene.

Konsekvenser:

  • 35 mindreårige som er henvist til internflukt av UDI, har fått internflukten «fjernet» ved klagebehandling hos UNE.  Disse er ikke omfattet av retten til en ny vurdering. UNE er uenige i at å fjerne internflukt fra vedtaket er i strid med forvaltningslovens §35 om å fatte vedtak til ugunst i klageinstansen, selv om det i praksis blir til ugunst i disse sakene. Dersom disse 35 søker på nytt, vil de få saken avvist hos UDI, og UDI vil sende avvisningsvedtaket til politiet for forkynning. Dersom søkeren nå er over 18 år, vil søkeren bli pågrepet av politiet og satt på Trandum for uttransportering – og dette har allerede skjedd. Dette på tross av at søkeren har fått brev fra UDI eller UNE om at han har utsatt iverksettelse av vedtaket sitt, og kan oppholde seg i Norge inntil videre.
  • De som har rømt fra Norge har fått klagen sin avvist av formelle årsaker hos UNE. UNE behandler nemlig ikke klager fra søkere som ikke befinner i landet. I disse sakene har UNE dermed ikke hatt anledning til å «fjerne» vilkåret om internflukt, da det ikke er fattet vedtak i klagesaken. Resultatet er at de som har reist fra Norge før UNE fattet vedtak i klagesaken «belønnes» med rett til en ny vurdering, fordi det er det siste vedtaket som er gjeldende – og i disse sakene vil det være UDI-vedtaket eller klageoversendelsen fra UDI som er det siste.
  • Mindreårige som aldri har bodd i Afghanistan, eller har bodd store deler av livet som flyktninger eller ulovlige borgere uten rettigheter i naboland som Iran og Pakistan blir ikke omfattet av retten til å få saken vurdert på nytt.
  • Personer som har rett til å søke på nytt som har rømt fra Norge til andre europeiske land er prisgitt at de har kontakt med voksenpersoner i Norge som forstår regelverket, og kan hjelpe dem med å søke.
  • Mindreårige som befinner seg i andre europeiske land får ikke oppnevnt en representant eller verge som kan ta seg av søknadsprosessen for dem.

Saken om «Oktoberbarna» synes å ha vært et stort spill for galleriet. Stortingspolitikere klapper seg på brystet og lever i en tro om at de har ryddet opp. I praksis har de bare nok en gang skapt håp, som igjen er knust i tusen biter for mange av disse ungdommene. Ryktene om at politiet igjen er ute for å pågripe afghanske ungdommer har begynt å spre seg på mottakene, og med mindre denne appellen blir hørt vil vi etter all sannsynlighet nok en gang bli vitner til at ungdommer rømmer fra mottak i Norge til et liv på gaten i andre land i europa mens de venter på å få søke asyl der. 

Jeg appellerer derfor til Stortingspolitikerne: Vær så snill, ta affære nå. Dette er urettferdig og urimelig.

Unge afghanske flyktninger – nå må jeg si ifra!

Hei Erna!

Siden oktober 2015 har jeg vært representant (også kjent som verge) for noe over 30 enslige mindreårige asylsøkere, flesteparten av dem unge afghanere. Jeg følte meg stolt som verge da du snakket om behovet for verger i nyttårstalen din i 2015. Jeg er ikke så veldig stolt lenger. Jeg har flere ganger begynt på å skrive en e-post til deg, men etterpå lagt den bort, og tenkt at det ikke hjelper. Men nå har jeg bestemt meg. Det er en av mine oppgaver som representant å la disse barnas stemme bli hørt. Jeg ser hva som skjer, og det har skjedd før, og nå må jeg si ifra.

Jeg vet at du ikke kan gå inn i enkeltsaker, og det vil jeg heller ikke at du skal gjøre. Men jeg kan fortelle deg om mange enkeltsaker. Det som skjer i dag, særlig med unge afghanere, er et stort overgrep, som vil merke de for resten av livet. Det vil også merke meg og mange andre representanter og verger, mottaksansatte, saksbehandlere i UDI, og ikke minst tror jeg både vi og andre land i verden vil få en stor ripe i lakken, og sitte igjen med et ettermæle vi ikke kan være stolte av.

Alle roper varsku, nå er det på tide å snu.

Unge afghanere, som sier de er enslige mindreårige blir merket som overårige av en medisinsk aldersundersøkelse som det er rettet stor kritikk mot. UDI «skjuler» seg bak at den endelige aldersvurderingen baserer seg på en helhetsvurdering av alle opplysninger i saken, hvor det hevdes at den medisinske aldersundersøkelsen bare er ett av flere momenter. Jeg har fortsatt tilgode å se en sak hvor «andre momenter» blir vektlagt i noen særlig grad. Tvert i mot opplever både jeg og andre verger at UDI ikke fester lit til noen andre opplysninger, i de tilfeller hvor aldersundersøkelsen mener noe annet. Når forvaltningen sier noe om hvordan de behandler sakene, sier de alltid at det er en helhetsvurdering. Jeg og mange andre verger med meg kjenner oss ikke igjen i den beskrivelsen, og da er det vår jobb å gi de ansvarlige beskjed. Jeg gir deg derfor beskjed nå.

I andre saker, som for meg fremstår som sammenliknbare, virker det helt tilfeldig om en ung asylsøker er sendt til en slik aldersundersøkelse eller ikke, og nesten å anse som «bingo» om han får bli i Norge, eller blir stemplet som 5 år eldre enn hva han sier at han er.

Unge gutter er på en ny reise ut i Europa. De flykter ikke lenger fra hjemlandenene sine, men fra Norge! De er livredde for å bli sendt tilbake til Afghanistan. Dette gjør at de flykter fra Norge, med bil, båt, buss og tog, og tilbake til andre land i Europa hvor jungeltelegrafen sier at det er sannsynlig at de kan få opphold. Dette gjelder ikke bare de som har fått avslag på sin asylsøknad i norge med en beskjed om at de er over 18 år, men også de som er blitt ansett som mindreårige, som har fått en begrenset tillatelse frem til sin 18-årsdag.

Tyskland, Frankrike, Spania, Italia. Guttene det er snakk om – de fleste av dem – har nå vært i Norge over et år. De rømmer til disse landene i Europa, med et håp om at de kan få trygghet der. Andre land har gjort nye vurderinger av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, eksempelvis Sverige, hvor det er bestemt at afghanske asylsøkere med avslag kan få prøve saken sin på nytt (desember 2016 https://www.migrationsverket.se/Om-Migrationsverket/Nyhetsarkiv/Nyhetsarkiv-2016/2016-12-08-Forsamrat-sakerhetslage-i-Afghanistan.html ). Det later til at Norge igjen henger etter – akkurat som vi gjorde før din regjering sørget for at Segway ble tillatt også i Norge, noen år etter vårt naboland.

 Jeg må be deg og din regjering om å se på hva som skjer, og å sørge for å få stoppet det. For å kunne se hva som skjer kan det hende dere må se på enkeltsakene. Det er nemlig mange, mange enkeltsaker som nå danner et grusomt totaltbilde for de unge afghanerne. Det er unge mennesker vi ødelegger. Margreth Olin har utførlig dokumentert hvordan midlertidighet og usikkerhet for fremtiden påvirker disse unge guttene i filmen «De Andre». Regjeringens asylpolitikk bygger nå opp til muligheten for en ny storfilm, vi kan like godt kalle den «De andre II», for i mitt syn er det nøyaktig det samme som skjer, som Olin utførlig dokumenterte i sin film i 2012:«I 2009 innførte den norske regjeringen flere tiltak for å begrense innvandringen. Et av tiltakene var å gi enslige asylsøkende barn midlertidige oppholdstillatelser. De skal returneres til opprinnelseslandet når de fyller 18 år. I Norge har barnevernet omsorgsansvaret for barn uten nære omsorgspersoner. Dette gjelder ikke for enslige asylsøkende barn mellom 15 og 18 år.»

Vær så snill å lytte, Erna. Jeg forteller deg gjerne mer om enkeltsakene, men jeg kan ikke love deg at jeg klarer å holde tårene tilbake. Når barn og unge mennesker forteller at de rømmer fra Norge for å sove ute på gaten i Frankrike eller Italia, klarer jeg ikke å holde tårene tilbake.

Jeg vet at vi også må holde hodet kaldt, og at signalene vi sender ut i verden om vår asylpolitikk er viktige. Jeg klarer imidlertid ikke å sitte å se på hva som skjer, uten å kunne si at jeg prøvde å gi beskjed til de som var ansvarlige. Jeg er forresten ingen godhetstyrann, men jeg er blitt kjent med mange unge mennesker som må gjennomleve sin livs vanskeligste tid på nytt i Norge. Det burde vi holdt oss for gode til.

Håper på å høre fra deg.

Med vennlig hilsen
Daniel Dale Laabak
representant/verge

(Dette brevet ble sendt på e-post til Erna Solberg den 30.01.2017. Innledningen i brevet, samt skrivefeil er endret/rettet etter at brevet ble sendt. SMK har sendt brevet videre til Justisdepartementet.)